ការបកប្រែស៊ូរ៉ោះ القيامة ជា النرويجية ពី Norwegian - Norwegian translation
Verse 1
ﮊﮋﮌﮍ
ﮎ
Nei! Jeg sverger ved oppstandelsens dag,
Verse 2
ﮏﮐﮑﮒ
ﮓ
og enhver sjel som irettesetter seg selv.
Verse 3
ﮔﮕﮖﮗﮘ
ﮙ
Tror mennesket at Vi aldri kan samle sammen hans knokler?
Verse 4
ﮚﮛﮜﮝﮞﮟ
ﮠ
Jo, sannelig, Vi kan til og med forme hans fingertupper!
Verse 5
ﮡﮢﮣﮤﮥ
ﮦ
Mennesket vil fortsette et syndefullt liv,
Verse 6
ﮧﮨﮩﮪ
ﮫ
og han spør: «Når kommer så oppstandelsens dag?»
Verse 7
ﮬﮭﮮ
ﮯ
Når synet blendes,
Verse 8
ﮰﮱ
ﯓ
og månen formørkes,
Verse 9
ﯔﯕﯖ
ﯗ
når sol og måne blir ett,
Verse 10
ﯘﯙﯚﯛﯜ
ﯝ
– denne dag vil mennesket si: «Hvor finnes tilflukt?»
Verse 11
ﯞﯟﯠ
ﯡ
Nei! Det finnes intet fristed.
Verse 12
ﯢﯣﯤﯥ
ﯦ
På denne dag blir oppholdsstedet hos Herren!
Verse 13
ﯧﯨﯩﯪﯫﯬ
ﯭ
På denne dag får mennesket vite hva han har utrettet og hva han har forsømt.
Verse 14
ﯮﯯﯰﯱﯲ
ﯳ
Mennesket blir avklaring mot seg selv,
Verse 15
ﯴﯵﯶ
ﯷ
selv om han bringer sine unnskyldninger.
Verse 16
ﯸﯹﯺﯻﯼﯽ
ﯾ
La ikke tungen løpe for å skynde på åpenbaringen.
Verse 17
ﯿﰀﰁﰂ
ﰃ
Vår oppgave er dens sammensetning og dens fremføring.
Verse 18
ﰄﰅﰆﰇ
ﰈ
Så når Vi resiterer den, så følg med i dens resitasjon.
Verse 19
ﰉﰊﰋﰌ
ﰍ
Derpå er det Vår oppgave å utlegge den.
Verse 20
ﭑﭒﭓﭔ
ﭕ
Nei, dere elsker det som iler hen,
Verse 21
ﭖﭗ
ﭘ
og lar det hinsidige ligge.
Verse 22
ﭙﭚﭛ
ﭜ
På den dag finnes strålende ansikter
Verse 23
ﭝﭞﭟ
ﭠ
som ser på Herren,
Verse 24
ﭡﭢﭣ
ﭤ
og på den dag finnes ansikter som er formørkede,
Verse 25
ﭥﭦﭧﭨﭩ
ﭪ
så man kunne tro at noe skrekkelig er over dem.
Verse 26
ﭫﭬﭭﭮ
ﭯ
Nei, når sjelen kommer opp i halsen, og man sier,
Verse 27
ﭰﭱﭲﭳ
ﭴ
«Hvem kan gjøre en besvergelse?»
Verse 28
ﭵﭶﭷ
ﭸ
Og den døende forstår at det er avskjeden,
Verse 29
ﭹﭺﭻ
ﭼ
og snor bena om hverandre.
Verse 30
ﭽﭾﭿﮀ
ﮁ
Denne dag går turen til Herren!
Verse 31
ﮂﮃﮄﮅ
ﮆ
Ikke trodde han, og ikke bad han,
Verse 32
ﮇﮈﮉ
ﮊ
men han fornektet og snudde seg bort,
Verse 33
ﮋﮌﮍﮎﮏ
ﮐ
og gikk så hjem til sine med stolte steg.
Verse 34
ﮑﮒﮓ
ﮔ
Ve deg, ve!
Verse 35
ﮕﮖﮗﮘ
ﮙ
Ja, ve deg, ve!
Verse 36
ﮚﮛﮜﮝﮞ
ﮟ
Tror mennesket at det overlates til seg selv?
Verse 37
ﮠﮡﮢﮣﮤﮥ
ﮦ
Var det ikke en dråpe utstøtt sæd?
Verse 38
ﮧﮨﮩﮪﮫ
ﮬ
Så ble det det minste foster. Og Han skapte og formet,
Verse 39
ﮭﮮﮯﮰﮱ
ﯓ
og laget det til to sorter, mann og kvinne.
Verse 40
Skulle ikke Han være i stand til å gi de døde liv?
تقدم القراءة