Traduzione della Sura يس in النرويجية da Norwegian - Norwegian translation
Verse 1
ﭬ
ﭭ
Ya Sin
Verse 2
ﭮﭯ
ﭰ
Ved den vise Koran!
Verse 3
ﭱﭲﭳ
ﭴ
Du er visselig et sendebud:
Verse 4
ﭵﭶﭷ
ﭸ
På rett vei!
Verse 5
ﭹﭺﭻ
ﭼ
En åpenbaring fra den Mektige, den Nåderike,
Verse 6
så du kan advare et folk hvis fedre ikke ble advart, så de lever i likegyldighet.
Verse 7
Ordet er blitt realitet for de fleste av dem, allikevel tror de ikke.
Verse 8
Vi har lagt lenker om halsen på dem, opp til haken, så de må strekke hodet.
Verse 9
Og Vi har satt en vegg foran dem og bak dem, og Vi har dekket over dem, så de intet ser.
Verse 10
For dem er det likegyldig om du advarer dem, eller ikke advarer dem. De tror ikke.
Verse 11
Du kan bare advare den som følger formaningen, og frykter den Barmhjertige i det skjulte. Så bebud for ham tilgivelse og en verdig lønn.
Verse 12
Det er Vi som gir de døde liv, og noterer det de har sendt i forveien til regnskapet, og de spor de har latt etter seg.
Verse 13
Sett frem en lignelse for dem, folkene i byen da utsendingene kom til dem.
Verse 14
Vi sendte dem to, men de holdt dem for løgnere. Så forsterket Vi dem med en tredje, og de sa: «Vi er utsendinger til dere.»
Verse 15
De svarte: «Dere er bare vanlige mennesker som oss. Den Barmhjertige har ikke åpenbart noen ting. Dere farer bare med løgn.»
Verse 16
ﭶﭷﭸﭹﭺﭻ
ﭼ
De sa: «Herren vet at vi er utsendinger til dere.
Verse 17
ﭽﭾﭿﮀﮁ
ﮂ
Oss påligger bare en klar forkynnelse.»
Verse 18
De svarte: «Vi ser onde varsler ved dere! Hvis dere ikke holder opp, vil vi steinjage dere, og en smertelig straff fra oss vil ramme dere.»
Verse 19
Da sa de: «Dere kan beholde deres varsler. Vil dere formanes? Nei, dere er lettsindige mennesker.»
Verse 20
Så kom en mann løpende fra lengst borte i byen og sa: «Mitt folk, følg utsendingene!
Verse 21
Følg slike som ikke ber om lønn av dere, som er på rett vei.
Verse 22
Skulle jeg ikke tjene Ham som har skapt meg, og til hvem dere blir brakt tilbake?
Verse 23
Skulle jeg legge meg til guder utenom Ham, guder, hvis inngripen ikke nytter meg det ringeste, om den Barmhjertige ønsker at nød skal ramme meg, og som ikke kan redde meg?
Verse 24
ﯪﯫﯬﯭﯮ
ﯯ
Da var jeg visselig i klar villfarelse!
Verse 25
ﯰﯱﯲﯳ
ﯴ
Jeg tror virkelig på deres Herre, så hør på meg!»
Verse 26
Man sa: «Så gå inn i paradiset.» Han svarte: «Hadde bare mitt folk visst
Verse 27
at Herren har tilgitt meg, og plassert meg blant dem som ære er blitt til del.»
Verse 28
Etter ham sendte Vi ikke over hans folk hærskarer fra himmelen, Vi sendte ingen.
Verse 29
Det var bare et eneste skrall, og så var de utslukte.
Verse 30
Ve over menneskene! Aldri kom et sendebud til dem, uten at de drev ap med ham.
Verse 31
Har de ikke sett hvor mange slektledd Vi har utslettet før dem, så de ikke vender tilbake til dem?
Verse 32
ﮂﮃﮄﮅﮆﮇ
ﮈ
Men de skal alle sammen møte opp hos Oss!
Verse 33
Et jærtegn for menneskene er den døde jord, som Vi gir liv, og bringer ut av den korn, som de så spiser av.
Verse 34
Og Vi har lagt palmelunder på den, og vinhaver, og Vi har latt kilder bryte frem,
Verse 35
så de kan spise av dens frukt og sine henders arbeid. Vil de da ikke vise takknemlighet?
Verse 36
Ære være Ham, som skapte alt parvis, det jorden frembringer, og dem selv, og det de ikke kjenner til.
Verse 37
Et jærtegn for dem er natten. Vi trekker dagen til side for den, og se, de er i mørke.
Verse 38
Og solen, den vandrer til sitt hvilested. Dette er bestemmelsen til den Mektige, den Allvitende.
Verse 39
Og månen, for den har Vi bestemt etapper, til den kommer igjen som en krokete palmegren.
Verse 40
Det er ikke solen gitt å innhente månen, og heller ikke kan natten løpe fra dagen. Enhver av dem svever i sin sfære.
Verse 41
Et jærtegn for dem er at Vi fraktet menneskebarn i den fullastede arken.
Verse 42
ﭚﭛﭜﭝﭞﭟ
ﭠ
Og Vi har skapt noe lignende for dem nå, som de kan gå om bord i.
Verse 43
Om Vi ville, kunne Vi drukne dem. Da har de ingen å kalle til hjelp, og de blir ikke reddet,
Verse 44
ﭫﭬﭭﭮﭯﭰ
ﭱ
unntatt som en nåde fra Oss, og for å nyte livet inntil videre.
Verse 45
Sier man til dem: «Pass dere for det som er foran dere, og det som etter dere kommer, så dere må finne nåde,»
Verse 46
så kommer det allikevel ikke et eneste av Herrens tegn til dem, uten at de vender seg bort fra det.
Verse 47
Og sier man til dem: «Gi av det som Gud har gitt dere,» så sier de vantro til de troende: «Skal vi bespise noen som Gud kunne bespise, om Han ville? Dere kan bare være klart på villspor.»
Verse 48
De sier også: «Når inntreffer så det dere har stilt i utsikt, om dere snakker sant?»
Verse 49
De kan bare vente et eneste skrall, som tar dem midt i deres disputter,
Verse 50
de kan ikke ordne med sine etterlatenskaper, og vender ikke tilbake til sine.
Verse 51
Det støtes i basunen, og de iler frem av gravene, hen til Herren.
Verse 52
De sier: «Trøste oss, hvem har kalt oss frem fra vårt hvilested? Dette er det den Barmhjertige lovet, sendebudene har talt sant!»
Verse 53
Det var bare et eneste skrall, og se, de møter alle frem hos Oss.
Verse 54
På denne dag gjøres ingen den ringeste urett, og dere belønnes bare for det dere har gjort.
Verse 55
På denne dag er paradisets folk opptatt med sitt, og gleder seg.
Verse 56
De og deres hustruer hviler i skyggen på divaner.
Verse 57
ﭡﭢﭣﭤﭥﭦ
ﭧ
Der får de frukt, og alt de måtte be om.
Verse 58
ﭨﭩﭪﭫﭬ
ﭭ
«Fred» er ordet fra en nåderik herre.
Verse 59
ﭮﭯﭰﭱ
ﭲ
«Hold dere for dere selv i dag, dere syndere!
Verse 60
Gjorde Jeg ikke en avtale med dere, Adams barn, at dere ikke skulle tjene Satan, han er for dere en klar fiende,
Verse 61
ﮃﮄﮅﮆﮇﮈ
ﮉ
og at dere skulle tjene Meg? Det er rett vei.
Verse 62
Han har ført en stor mengde av dere vill.
Verse 63
ﮔﮕﮖﮗﮘ
ﮙ
Tenkte dere da ikke? Dette er helvete, som dere ble stilt i utsikt.
Verse 64
ﮚﮛﮜﮝﮞ
ﮟ
Ta i dag den stekende ild fordi dere var vantro!»
Verse 65
På denne dag vil Vi sette dem segl på munnen. Men deres hender vil tale til Oss, og deres føtter avlegger vitnesbyrd om det de har pådratt seg.
Verse 66
Om Vi ville, kunne Vi utviske deres øyne. Da ville de nok løpe om kapp med veien, men hvordan skulle de se?
Verse 67
Om Vi ville, kunne Vi omskape dem på stedet, så de ikke kunne gå verken frem eller tilbake.
Verse 68
Den Vi gir et langt liv, lar Vi reduseres kroppslig (snur Vi om i skapningen). Forstår de da ikke?
Verse 69
Vi har ikke lært ham dikterkunsten, det passer seg ikke for ham. Dette er bare en formaning, og en klar Koran,
Verse 70
så han kan advare de levende, så at ordet kan iverksettes overfor de vantro.
Verse 71
Har de da ikke sett at Vi har skapt kveg for dem ved Våre henders verk, som er deres eiendom?
Verse 72
ﭞﭟﭠﭡﭢﭣ
ﭤ
Og Vi har temmet det for dem, noen av dem kan de ride på, andre kan de spise.
Verse 73
Også annen nytte har de av dem, og de gir drikke. Vil de da ikke vise takknemlighet?
Verse 74
Men de har lagt seg til guder utenom Gud, for at de kanskje måtte bli hjulpet.
Verse 75
Men de kan ikke yte dem hjelp, skjønt de for dem er en tilstedeværende hærskare.
Verse 76
La ikke deres tale bedrøve deg! Vi kjenner til det de holder hemmelig, og det de bærer åpent frem.
Verse 77
Har da ikke mennesket bemerket at Vi har skapt ham av en sæddråpe? Men så, så blir han stridbar og kranglete, klart og åpent.
Verse 78
Og han tar et eksempel for Oss, og har glemt sin skapelse. Han sier: «Hvem skal gi liv til morkne ben?»
Verse 79
Si: «Han skal gi dem liv, som frembrakte dem første gang! Han kjenner til all skapning.
Verse 80
Han som gir dere varme av grønne trær, og se, dere kan tenne opp med dem.
Verse 81
Evner ikke Han, som skapte himlene og jorden, å skape deres like? Jo, sannelig, Han er Skaperen, den Allvitende.
Verse 82
Hans bud, når Han ønsker noe, er at Han sier til det: ’Bli!’ – og det blir.
Verse 83
Ære være Ham, i hvis hånd herredømmet over alle ting beror, til Hvem dere blir brakt tilbake!»
تقدم القراءة