Oversettelse av Sura الأعراف på النرويجية fra Norwegian - Norwegian translation
Verse 1
ﭑ
ﭒ
Alif Lam Mim Sad
Verse 2
Skriftens bok er det som er åpenbart for deg, så føl ingen engstelse i ditt bryst om dette, for at du skal bruke den som advarsel og formaning for de troende.
Verse 3
Følg det som er sendt dere fra Herren! Følg ingen beskyttende venner utenom Ham! Lite kommer dere i hu!
Verse 4
Hvor mang en by har Vi vel utslettet! Vår voldsmakt kom over dem, om natten eller i middagshvilen.
Verse 5
Og de ropte ut da Vår voldsmakt kom over dem: «Vi har vært urettferdige mennesker!»
Verse 6
ﮉﮊﮋﮌﮍﮎ
ﮏ
Vi vil visselig forhøre dem som sendebud ble sendt til, og Vi vil visselig forhøre sendebudene.
Verse 7
Så vil Vi fortelle dem noe, ut fra kunnskap! Vi var aldri fraværende.
Verse 8
Veiingen på denne dag er sannhet. De hvis vektskåler er tunge, dem vil det gå godt.
Verse 9
De hvis vektskåler er lette, de er fortapte fordi de forgikk seg mot Vårt ord.
Verse 10
Vi har etablert dere fast på jorden, og gitt dere et utkomme. Lite viser dere takknemlighet.
Verse 11
Vi skapte dere og formet dere. Så sa Vi til englene: «Bøy dere ned for Adam!» Og de bøyet seg unntatt Iblis (Satan). Han bøyet seg ikke.
Verse 12
Gud sa: «Hva hindret deg i å bøye deg når Jeg gav deg ordre?» Han svarte: «Jeg er bedre enn Adam. Du skapte meg av ild, og ham skapte Du bare av leire.»
Verse 13
Han sa: «Kom deg ut herfra! Du har ingenting med å være hovmodig her! Ut med deg! Du er sannelig en elendig!»
Verse 14
ﭲﭳﭴﭵﭶ
ﭷ
Så svarte han: «Gi meg utsettelse til den dag de gjenoppvekkes.»
Verse 15
ﭸﭹﭺﭻ
ﭼ
Han sa: «Du har utsettelse.»
Verse 16
Så svarte han: «Siden Du har ført meg på avveie, så skal jeg sannelig ligge på lur etter dem på Din rette vei.
Verse 17
Jeg skal komme over dem forfra og bakfra, fra høyre og venstre, og Du vil ikke finne de fleste av dem takknemlige.»
Verse 18
Han sa: «Kom deg ut, foraktet og forvist! Sannelig, med de av dem som følger deg, med dere alle sammen, vil Jeg fylle helvete.»
Verse 19
«Bo i haven, Adam, du og din hustru, og spis hvor dere vil. Men kom ikke nær dette tre, så dere ikke blir urettferdige.»
Verse 20
Men Satan førte dem i fristelse for å gjøre synlig for dem deres nakne kjønn, som var dem skjult. Og han sa: «Herren har bare forbudt dere dette tre for at dere ikke skal bli engler, eller udødelige.»
Verse 21
ﯰﯱﯲﯳﯴ
ﯵ
Og han bedyret: «Jeg er sannelig en oppriktig rådgiver for dere.»
Verse 22
Så forførte han dem ved svik. Da de hadde smakt på treet, stod deres nakenhet klart for dem, og de tok og festet på seg av havens løv. Men Herren ropte til dem: «Har Jeg ikke forbudt dere dette tre? Har Jeg ikke sagt at Satan er en klar fiende for dere?»
Verse 23
De svarte: «Herre, vi har stelt oss galt. Hvis Du ikke tilgir oss og forbarmer deg over oss, er vi visselig fortapt.»
Verse 24
Han sa: «Kom dere ut! I fiendskap skal dere leve, og på jorden skal dere finne et bosted og utkomme for en tid!»
Verse 25
Han sa: «Der skal dere leve, og der skal dere dø, og av den skal dere igjen bringes frem!»
Verse 26
Dere Adams barn, Vi har gitt dere klær til å dekke deres nakenhet, og til pynt. Men fromhetens drakt er bedre. Dette er et av Guds tegn, så de måtte komme i hu.
Verse 27
Dere Adams barn, la ikke Satan føre dere i fristelse, slik han fikk drevet deres forfedre ut av haven, idet han berøvet dem uskyldens klær for å la dem se sine nakne kjønn. Satan og hans klan ser dere der dere ikke ser dem. Vi har gjort satanene til venner og ledere for dem som ikke tror.
Verse 28
Om noen begår en skjendighet, sier de: «Det er våre fedres tradisjon, og Gud har befalt oss å handle slik.» Si: «Gud påbyr ingen skjendighet! Vil dere da påstå noe om Gud som dere ikke vet?»
Verse 29
Si: «Herren påbyr rettferdighet! Utfør de hellige handlinger på ethvert bønnested, påkall Ham idet dere tilegner Ham en oppriktig dyrkelse. Som Han lot dere fremstå første gang, vil dere også vende tilbake.»
Verse 30
Noen har Han ledet, andre har villfarelse fått makt over. De har tatt satanene til venner og ledere fremfor Gud, og tror at de er på rett vei.
Verse 31
Dere Adams barn, anlegg høytidsantrekk ved ethvert bønnested. Spis og drikk, men vær ikke lettsindige. Han liker ikke de lettsindige.
Verse 32
Si: «Hvem har vel forbudt Guds høytidsantrekk som Han har fremskaffet for Sine tjenere, og Hans gode matemner som føde?» Si: «Dette er på oppstandelsens dag forbeholdt dem som tror i jordelivet.» Slik forklarer Vi ordet for folk som har kunnskap.
Verse 33
Si: «Herren har bare forbudt skjendigheter, åpent eller i det skjulte, og synd og voldsdåd i urett, og at det settes ved Guds side noe som Han ikke har sendt noen autorisasjon for, samt å påstå om Gud slik som dere ikke vet.»
Verse 34
Hvert folk har sin frist. Når deres tid kommer, kan de verken utsette den eller påskynde den en time.
Verse 35
Dere Abrahams barn, hvis det skulle stå frem sendebud blant dere som forkynner dere Mitt ord, de som da viser gudsfrykt og forbedrer sitt levnet, over dem skal ingen frykt hvile, ei heller sorg.
Verse 36
Men de som forkaster Vårt ord, og avviser det i hovmod, disse er Ildens folk, og der skal dere være og bli.
Verse 37
For hvem er vel mer urettferdig enn den som oppdikter løgn mot Gud, eller forkaster Hans ord? Disse vil få den lodd som er foreskrevet dem, til Våre utsendinger kommer for å hente dem når deres dagers tall er fullt, og sier: «Hvor er nå de dere påkalte fremfor Gud? Og de vil svare: «De er borte for oss.» Og de vitner mot seg selv at de var vantro.
Han vil si: «Gå inn i Ilden til de samfunn av dsjinner og mennesker som er gått bort før dere!» Hver gang et samfunn kommer inn, forbanner det det foregående, inntil de alle i tur og orden er kommet inn, da vil det siste si om det første: «Herre, det var disse som førte oss vill, så gi dem dobbelt straff i Ilden!» Og han vil svare: «Dobbelt for alle,» – men dette vet dere ikke.
Verse 39
De første vil si til de siste: «Dere er ikke noe bedre enn oss, så smak straffen for det dere har fortjent!»
Verse 40
De som forkaster Vårt ord og avviser det i hovmod, for dem vil ikke himmelens porter åpnes, og de vil ikke komme inn i paradiset før en kamel kommer gjennom et nåløye. Slik belønner Vi synderne.
Verse 41
I helvete skal deres hvileleie være, med ild til overbredsel. Slik belønner Vi illgjerningsmenn.
Verse 42
Men de som tror og lever rettskaffent, og Vi krever ikke av noen mer enn han evner, de er paradisets folk, og der skal de være og bli.
Verse 43
Vi vil fjerne nag og bitterhet fra deres hjerter, foran dem vil bekker strømme, og de vil si: «Lovet være Gud som ledet oss til dette! Vi ville ikke funnet veien om ikke Gud hadde ledet oss! Herrens sendebud brakte visselig sannheten!» Og det lyder: «Dette er paradiset, som dere har arvet for det dere har gjort!»
Verse 44
Og paradisets folk roper til Ildens folk: «Vi har funnet Herrens løfter sanne! Har dere funnet Herrens løfter sanne?» Og de svarer: «Ja.» Og en herold mellom dem vil utrope: «Guds forbannelse hviler over dem som gjør ondt,
Verse 45
som stenger Guds vei og prøver å vri den krokete, og som fornekter det hinsidige liv!»
Verse 46
Mellom dem er et skille. På skillemuren er menn som kjenner alle på deres kjennetegn. De roper til paradisets folk: «Fred være med dere!» De har ikke kommet inn i paradiset, men de ønsker det inderlig.
Verse 47
Og de vender blikket mot Ildens folk, og sier: «Herre, plasser oss ikke sammen med de urettferdige!»
Verse 48
Folkene på skillemuren roper til menn de kjenner på deres kjennetegn: «Det dere har samlet sammen og deres hovmod, har ikke hjulpet dere!»
Verse 49
Er det disse dere svor på at Gud aldri ville nå med Sin nåde? «Gå inn i paradiset! Ingen frykt skal hvile over dere, ei heller sorg!»
Verse 50
Ildens folk roper til paradisets folk: «Tøm over oss litt vann, eller annet av Guds gaver til dere!» Men de vil svare: «Gud har forholdt vantro dette,
Verse 51
slike som tok sin religion som tidsfordriv og lek, som jordelivet har forført.» Denne dag glemmer Vi dem, som de glemte denne deres dags møte, og fordi de forkastet Vårt ord.
Verse 52
Vi har gitt dem en skriftens bok, og Vi har utlagt den klart med viten, som ledelse og nåde for folk som tror.
Verse 53
Er det så at de venter på det den innebærer? Den dag det den innebærer kommer, vil de som tidligere glemte den, si: «Herrens sendebud brakte sannheten! Har vi noen som kan legge inn ord for oss? Eller kan vi bli sendt tilbake til jorden, så vi kan handle annerledes enn vi gjorde?» De har kastet seg selv bort, og det som de diktet opp, har sveket dem.
Verse 54
Gud er deres Herre! Han som skapte himlene og jorden på seks dager. Så tok Han plass på tronen. Han breder natten over dagen, den følger beredvillig. Og sol, måne og stjerner, underdanige ved Hans bud. Skapelsen og makten tilhører Ham! Velsignelsesrik er Gud, all verdens Herre.
Verse 55
Påkall Herren ydmykt i det skjulte. Se, Han liker ikke dem som går over grensen.
Verse 56
Stift ikke ufred på jorden, når alt er satt i rett orden. Påkall Ham i frykt og håp. Guds nåde er dem nær som handler godt.
Verse 57
Han er det som løser vindene, som et godt forvarsel for Sin nåde. Når de er fylt med tunge skyer, sender Vi dem til et dødt land. Så sender Vi regnet fra dem, og frembringer derved allslags frukter. På samme måte vil Vi bringe frem de døde, så dere må gi det ettertanke.
Verse 58
I den gode jord spirer plantene frem, ved deres Herres ordning. I den dårlige jord spirer de bare sparsomt. Slik snur og vender vi på ordet for folk som viser takknemlighet.
Verse 59
Vi sendte Noa til sitt folk, og han sa: «Hør mitt folk! Tjen Gud! Dere har ingen annen Gud enn Ham! Jeg frykter at en svær dags straff vil ramme dere!»
Verse 60
Men rådsmennene i hans folk sa: «Vi mener du er i åpenbar villfarelse!»
Verse 61
Han svarte: «Mitt folk, det er ingen villfarelse hos meg. Jeg er sendebud fra Herren over all verden!
Verse 62
Jeg frembærer Herrens budskap til dere, og råder dere oppriktig. Jeg vet fra Gud det dere ikke vet!
Verse 63
Undrer det dere at en påminnelse fra Herren kommer ved en mann fra deres midte? At han skal advare dere, så dere kan vise fromhet, så dere må finne nåde?»
Verse 64
Men de holdt ham for løgner. Så reddet Vi ham og dem som var sammen med ham i arken, og Vi lot dem drukne som holdt Vårt ord for løgn. Sannelig, de var forblindede mennesker.
Verse 65
Til folket Ad sendte vi deres bror Hod, og han sa: «Hør, mitt folk! Tjen Gud! Dere har ingen annen gud enn Ham! Vil dere ikke vise gudsfrykt?»
Verse 66
De vantro rådsmenn i hans folk sa: «Vi anser deg fylt av dårskap og mener at du farer med løgn.»
Verse 67
Han svarte: «Det er ingen dårskap hos meg. Jeg er sendebud fra Herren over all verden!
Verse 68
Jeg frembærer Herrens budskap til dere, og jeg er dere en oppriktig og tro rådgiver.
Verse 69
Undrer det dere at en påminnelse fra Herren kommer ved en mann fra deres midte? At han skal advare dere. Kom i hu Han har gjort dere til Noas folks arvinger, og at Han har øket deres utbredelse blant skapningene. Kom i hu Guds velgjerninger, så det må gå dere godt!»
Verse 70
De sa: «Er du kommet til oss for at vi skal dyrke Gud alene, og oppgi det våre fedre dyrket? Nei, bare bring over oss det du truer oss med, om du taler sant!»
Verse 71
Da svarte han: «Måtte Herrens mishag og vrede ramme dere! Vil dere strides med meg om (tomme) navn, som dere og deres fedre har funnet på og som Gud ikke har sendt noen autorisasjon for? Bare vent dere! Jeg er likeledes avventende.»
Verse 72
Så reddet Vi i Vår nåde ham og dem som fulgte ham, og utryddet siste rest av dem som forkastet Vårt ord, og som ikke trodde.
Verse 73
Til folket Thamod sendte vi deres bror Salih, og han sa: «Hør, mitt folk! Tjen Gud! Dere har ingen annen Gud enn Ham! Nå er det kommet klar beskjed til dere fra deres Herre! Dette er Guds kamelhoppe, som et jærtegn for dere! La den beite i fred på Guds jord, og gjør den intet vondt! I så fall vil en smertelig straff ramme dere!
Verse 74
Kom i hu at Han har gjort dere til folket Ads arvinger, og bosatt dere i landet, og at dere laget slott på slettene og hus i fjellsidene. Kom i hu Guds velgjerninger, og far ikke frem med ondskap og ufred på jorden.»
Verse 75
De hovmodige rådsmenn i hans folk sa til de svake og undertrykte, til de av dem som var blitt troende: «Er dere sikre på at Salih er sendt fra Herren?» Og de svarte: «Vi tror på det budskap han er sendt med.»
Verse 76
Da sa de hovmodige: «Vi fornekter det dere tror på!»
Verse 77
Så skar de av hase-senene på kamelhoppen, og viste forakt for Herrens bud. Og de sa: «Nå Salih, bare bring over oss det du truer oss med, hvis det er så at du er et sendebud!»
Verse 78
ﮞﮟﮠﮡﮢﮣ
ﮤ
Så tok jordskjelvet dem, og om morgenen lå de utstrakte i sine hjem.
Verse 79
Han vendte seg bort fra dem, og sa: «Mitt folk, jeg frembar til dere Herrens budskap og rådet dere vel. Men dere liker ikke folk som råder dere vel.»
Verse 80
Og Lot, da han sa til sitt folk: «Vil dere bedrive denne skjendighet? Ingen i verden har gjort dette før dere?
Verse 81
I begjær går dere til menn fremfor kvinner. Dere er i sannhet et folk som går over grensen.»
Verse 82
Hans folk svarte ganske enkelt: «Driv dem ut av byen. Disse folk foregir å være rene!»
Verse 83
Så reddet Vi ham og hans, unntatt hans hustru. Hun hang etter.
Verse 84
Og så lot Vi det regne ned over dem. Se, hva enden ble for synderne!
Verse 85
Og til Midian sendte Vi deres bror Shoaib, og han sa: «Hør, mitt folk! Tjen Gud! Dere har ingen annen Gud enn Ham! Nå er det kommet klar beskjed til dere fra deres Herre! Så gi fullt mål, og full vekt! Snyt ikke folk på deres eiendeler, og stift ikke ufred på jorden, etter at alt er satt i god orden. Dette er bedre for dere, om dere er troende.
Verse 86
Pass ikke opp folk på alle landeveier med trusler, og for å legge hindringer på Guds vei for dem som tror på Ham, idet dere forsøker å gjøre den kroket. Kom i hu den gang dere var få, og Han gjorde dere tallrike. Se hvordan det gikk med urostifterne!
Verse 87
Hvis det er noen av dere som tror på det budskap jeg er sendt med, og andre som ikke tror, så ta det med ro inntil Gud avgjør saken mellom oss. Han er den beste til å avgjøre!
Verse 88
De hovmodige rådsmenn i hans folk sa: «Sannelig skal vi jage deg bort fra byen, Shoaib, og de som tror sammen med deg, med mindre dere vender tilbake til vår lære!» Han svarte: «Selv om vi tar avstand fra den?
Vi ville laget en løgn mot Gud om vi vendte tilbake til deres lære, etter at Gud har reddet oss fra den. Vi kan ikke vende tilbake til den, med mindre Gud, vår Herre skulle bestemme slik. Gud omfatter alt i sin visdom. Vi forlater oss på Ham. Herre, åpne for samliv mellom oss og vårt folk ved sannheten! Du er den beste til å sprenge stengsler.»
Verse 90
De vantro rådsmenn i hans folk sa: «Hvis dere følger Shoaib, er dere tapere!»
Verse 91
ﮥﮦﮧﮨﮩﮪ
ﮫ
Så tok jordskjelvet dem, og om morgenen lå de utstrakte i sine hjem.
Verse 92
Det var som om de som holdt Shoaib for løgner, aldri hadde bodd i dem. De som holdt Shoaib for løgner, var tapere.
Verse 93
Han vendte seg bort fra dem, og sa: «Mitt folk, jeg frembar til dere Herrens budskap, og rådet dere vel. Men hvorfor skulle jeg sørge over et folk av vantro?»
Verse 94
Vi sendte aldri en profet til en by uten at Vi hjemsøkte dens innvånere med trengsel og nød – så de må vise ydmykhet.
Verse 95
Men så byttet Vi ondt med godt til de visket bort det onde, og sa: «Gode og onde dager rammet også våre forfedre.» Men så tok Vi dem fatt, plutselig, uten at de ante noe.
Verse 96
Hadde disse byers folk vist tro og gudsfrykt, ville Vi øst over dem velsignelse fra himmel og jord. Men de forkastet og fornektet, og så tok Vi dem fatt for det de hadde fortjent.
Verse 97
Føler folk i byene seg sikre mot at Vår voldsmakt ikke rammer dem om natten, mens de sover?
Verse 98
Føler folk i byene seg sikre mot at Vår voldsmakt ikke rammer dem, på lyse dager, midt i deres lek og spill?
Verse 99
Føler de seg sikre mot de trekk Gud gjør? Ingen kan føle seg sikker mot Guds trekk, unntatt et folk av tapere.
Verse 100
Er det da ikke en ledetråd for dem som har arvet jorden etter dem som bodde der før, at Vi, om Vi ville, kunne ramme dem for deres synder? Men Vi forsegler deres hjerter så de intet oppfatter.
Verse 101
For disse byer har Vi fortalt deg deres hendelser. Deres sendebud kom til dem med klar beskjed, men de var ikke slik at de ville tro noe de tidligere hadde forkastet. Slik forsegler Gud de vantros hjerter.
Verse 102
Hos de fleste av dem fant Vi ikke paktstroskap. De fleste av dem fant Vi ugudelige.
Verse 103
Senere, etter disse profeter, sendte Vi Moses med Våre tegn til Farao og hans råd, men de tok ille imot dem. Men se, hva enden ble for dem som skaper urett og ufred.
Verse 104
Moses sa: «Hør Farao, jeg er et sendebud for all verdens Herre!
Verse 105
Jeg må ikke tale annet enn sannhet om Gud! Jeg er kommet til dere med klar beskjed fra Herren. Send med meg Israels barn!»
Verse 106
Farao svarte: «Hvis du er kommet med et jærtegn, så kom med det, om du taler sant.»
Verse 107
ﭱﭲﭳﭴﭵﭶ
ﭷ
Så kastet Moses sin stav, og plutselig var den en tydelig slange.
Verse 108
ﭸﭹﭺﭻﭼﭽ
ﭾ
Så trakk han frem sin hånd, og plutselig, den var hvit for alle tilskuerne.
Verse 109
Da sa Faraos råd: «Dette er sannelig en dyktig tryllekunstner.
Verse 110
Han vil fordrive dere fra deres land! Hva foreslår dere?»
Verse 111
De sa videre: «La saken med ham og hans bror bero, og send bud til byene
Verse 112
ﮚﮛﮜﮝ
ﮞ
om å bringe deg alle dyktige tryllekunstnere.»
Verse 113
Tryllekunstnerne kom til Farao, og sa: «Vi får vel belønning hvis vi vinner?»
Verse 114
ﮫﮬﮭﮮﮯ
ﮰ
Og han svarte: «Ja, og dere vil høre til min nærmeste krets!»
Verse 115
Så sa de: «Moses, skal du kaste eller skal vi kaste?»
Verse 116
Han svarte: «Kast dere.» Og da de kastet, forgjorde de folks øyne, og hensatte dem i frykt, og brakte veldige tryllekunster.
Verse 117
Så gav Vi Moses denne inspirasjon: «Kast din stav!» Og se, den slukte deres bedragerier.
Verse 118
ﯸﯹﯺﯻﯼﯽ
ﯾ
Således kom sannheten til sin rett, og alt det de gjorde ble til intet.
Verse 119
ﯿﰀﰁﰂ
ﰃ
Så her ble de beseiret, og de vendte seg om i ydmykhet.
Verse 120
ﰄﰅﰆ
ﰇ
Og tryllekunstnerne ble ført til tilbedelse, og sa:
Verse 121
ﭑﭒﭓﭔ
ﭕ
«Vi tror på all verdens Herre,
Verse 122
ﭖﭗﭘ
ﭙ
Moses og Arons Herre.»
Verse 123
Så sa Farao: «Tror dere på ham før jeg har gitt tillatelse? Dette er renker dere har funnet på nede i byen for å jage ut dens innbyggere. Men dere skal få å vite!
Verse 124
Jeg skal la deres hender og føtter avhugge i kryss, og deretter korsfeste dere alle sammen!»
Verse 125
ﭹﭺﭻﭼﭽ
ﭾ
De svarte: «Til vår Herre skal vi vende tilbake!
Verse 126
Du hevner deg på oss bare fordi vi tror på vår Herres tegn da de kom til oss. Herre, utøs standhaftighet over oss, og ta oss bort som er Deg hengivne.»
Verse 127
Rådsherrene av Faraos folk sa: «Vil du la Moses og hans folk stifte ufred i landet, og forlate deg og dine guder?» Han svarte: «Vi skal drepe deres sønner og la kvinnene leve. Vi har makt over dem!»
Verse 128
Moses sa til sitt folk: «Be Gud om hjelp og vær standhaftige! Jorden tilhører Gud, og Han lar dem Han vil av Sine tjenere arve den. Sluttresultatet blir de gudfryktige til del.»
Verse 129
De svarte: «Vi har lidd før du kom til oss, og etterpå.» Han sa: «Herren vil kanskje tilintetgjøre deres fiender, og la dere overta landet, så Han kan få se hvordan dere bærer dere ad.»
Verse 130
Og Vi tok fatt Faraos folk med nødsår og matmangel, så de måtte komme til ettertanke.
Verse 131
Når noe godt ble dem til del, sa de: «Dette tilkommer oss.» Når noe ondt overgikk dem, så de et dårlig tegn i Moses og dem som var med ham. Men lå ikke deres skjebne i Guds hånd? Skjønt de fleste vet ikke dette.
Verse 132
Og de sa: «Hva du enn bringer av jærtegn for å trollbinde oss, så vil vi ikke tro deg.»
Verse 133
Så sendte Vi over dem oversvømmelsen, gresshoppene, lus, froskene, og blod, – klare jærtegn. Men de holdt frem i sitt hovmod, og var et folk av syndere.
Verse 134
Da straffedommen rammet dem, sa de: «Påkall din Herre for oss, Moses, ved den pakt Han har gjort med deg! Hvis du avvender straffedommen fra oss, så vil vi tro deg, og la Israels folk fare med deg!»
Verse 135
Men da Vi tok bort straffedommen til de nådde en fastsatt frist, så brøt de sitt løfte.
Verse 136
Så tok Vi hevn over dem, og druknet dem i havet. Dette fordi de forkastet Våre jærtegn og viste dem likegyldighet.
Verse 137
Og så lot Vi et folk som hadde levd i undertrykkelse, arve det land Vi hadde velsignet, fra øst til vest. Og Herrens vakreste ord ble fullbyrdet for Israels barn, for deres standhaftighet. Men Vi ødela alt som Farao og hans folk hadde laget og bygget.
Verse 138
Vi førte Israels barn gjennom havet. Så kom de til et folk som holdt seg til avguder de hadde. Og Israels folk sa: «Lag en gud til oss, Moses, slik som disse har.» Han svarte: «Dere er i sannhet uvitende folk!
Verse 139
Det disse holder på med, skal bli knust, og verdiløst er det de har gjort.»
Verse 140
Han sa videre: «Skulle jeg vel ønske en annen gud for dere enn Gud? Han som har utvalgt dere fremfor all verden?»
Verse 141
Da dere ble reddet fra Farao og hans folk, som påførte dere store lidelser, drepte deres sønner og lot deres kvinner leve! I dette var en stor prøvelse fra Herren!
Verse 142
Vi avsatte Moses 30 døgn, og Vi la til ti døgn, slik at hans tid med Herren ble 40 døgn. Moses sa til sin bror, Aron: «Overta for meg overfor mitt folk og gjør tingene vel. Følg ikke ufredsstifternes vei!»
Verse 143
Da Moses kom til den fastsatte tid, og Herren talte til ham, sa han: «Min herre, vis Deg for meg, så jeg kan se Deg!» Men Herren svarte: «Du får ikke se Meg. Men se på det fjellet! Hvis det forblir på sin plass, skal du få se Meg!» Men da Herren viste seg for fjellet, pulverisertes det, og Moses falt om besvimt. Da han kom til seg selv igjen, sa han: «Ære være Deg! Jeg vender meg til Deg som den første troende.»
Verse 144
Han sa: «Moses, Jeg utvelger deg fremfor alle mennesker for Mitt budskap og Mitt ord! Motta det Jeg gir deg, og vis takknemlighet!»
Verse 145
Og Vi skrev alt på tavlene for ham, til formaning og forklaring på alt. «Hold fast ved disse, og pålegg ditt folk å følge deres uforlignelige anvisninger. Jeg vil vise dere de ugudeliges bosted.
Verse 146
Jeg vil vende bort fra Mine jærtegn dem som viser ugrunnet hovmod på jorden. Om de enn ser alle tegn, så tror de ikke ved dem, og om de ser den rette vei, så vil de ikke ta den som vei. Men ser de villfarelsens vei, så slår de inn på den. Dette, fordi de forkaster Vårt ord, og viser det likegyldighet.
Verse 147
De som forkaster Vårt ord og møtet i det hinsidige, deres gjerninger er intet verdt. Og kan de vel belønnes for annet enn det de har gjort?»
Verse 148
Mose folk laget seg i hans fravær en kalv av sine smykker, en brekende skapning. Så de da ikke at den verken kunne tale eller vise dem vei? Men de antok den, og var illgjerningsmenn.
Verse 149
Da de ble klar over dette, og erkjente at de var på villspor, sa de: «Om Herren ikke viser oss barmhjertighet og tilgivelse, er det visselig ute med oss!»
Verse 150
Da Moses kom tilbake, var han sint og bedrøvet, og sa: «Ille har dere varetatt min oppgave mens jeg var borte! Vil dere påskynde Herrens inngripen?» Og han kastet tavlene, grep sin bror i hodet og trakk ham til seg. Aron sa: «Sønn av min mor, folket respekterte meg ikke, og hadde nesten drept meg! La ikke fiendene godte seg over meg! Plasser ikke meg sammen med illgjerningsmennene!»
Verse 151
Og Moses sa: «Herre, tilgi meg og min bror og ta oss inn i Din nåde! Du er den Allernådigste.»
Verse 152
De som laget kalven, dem vil Herrens vrede ramme, og fornedrelse i jordelivet! Slik lønner Vi dem som finner på det som er galt.
Verse 153
Men om noen gjør noe ondt, og angrer etterpå, og tror, så er Herren etter det hele tilgivende, nåderik.
Verse 154
Da vreden hadde lagt seg hos Moses, tok han opp tavlene, og i deres tekst var ledelse og nåde for dem som har fykt for Herren.
Verse 155
Og Moses valgte 70 menn av sitt folk for Vår fastsatte tid. Da jordskjelvet rammet dem, sa han: «Herre, om Du hadde villet, kunne Du ha ødelagt dem tidligere, og meg også. Vil Du nå ødelegge oss for det noen vettløse blant oss har stelt i stand? – Det var bare Din prøvelse, hvorved Du lar noen fare vill og leder andre på rett vei, slik Du vil. Du tar Deg av vår sak. Tilgi oss, og vis oss nåde, Du er den beste tilgiver!
Verse 156
Bestem for oss det gode i dette liv, og i det hinsidige. Vi er blitt ledet til Deg!» Han svarte: «Jeg hjemsøker hvem Jeg vil med Min straff! Min nåde omfatter alt, og Jeg vil gjøre den gjeldende for dem som viser gudsfrykt, som gir det rituelle bidrag og som tror på Vårt ord,
Verse 157
for dem som følger Sendebudet, profeten fra folkene, som de finner omtalt hos seg i loven og evangeliet, og som påbyr dem det som er rett og forbyr det urette, tillater gode ting og forbyr de stygge, som tar fra menneskene deres byrder og lenker som de var under. De som tror på ham, styrker ham og hjelper ham, og følger det lys som er sendt med ham, dem vil det gå godt.»
Verse 158
Si: «Hør folk, jeg er Guds sendebud til dere alle fra Ham, hvis herredømme omfatter himlene og jorden! Det er ingen Gud unntatt Ham! Han gir liv og død. Tro på Gud og Hans sendebud, profeten fra folkene, som tror på Gud og Hans ord. Følg ham, at dere må finne rett vei!»
Verse 159
Blant Mose folk finnes et samfunn som følger sannheten, og øver rettferd i samsvar med den.
Vi har delt dem i tolv stammesamfunn. Og Vi inspirerte Moses da hans folk bad ham om vann: «Slå med din stav på fjellet!» Så strømmet 12 kilder frem av det, så alle visste hvor de skulle drikke. Og Vi lot skyer overskygge dem, og sendte dem manna og vaktler: «Spis av de gode haver som Vi har gitt dere til underhold!» De rammet ikke Oss med sin urett. De rammet seg selv.
Verse 161
Det ble sagt til dem: «Slå dere ned i denne by, og spis av det dere finner der, hvor dere måtte ønske, og si: ’Syndens forsakelse.’ Gå inn gjennom porten ydmykt bøyet! Så vil Vi tilgi deres overtredelser, og gi dem som handler vel mer til!»
Verse 162
Men de urettferdige byttet det sagte med noe annet enn det som ble sagt dem. Så sendte Vi over dem en straffedom fra himmelen, fordi de bedrev urett.
Verse 163
Spør dem bare om byen ved havet, den gang de krenket sabbaten. Da fisk kom stimende til dem på sabbatsdagen. Men den dag de ikke holdt sabbaten, kom de ikke til dem. Således setter Vi dem på prøve for deres ugudelighet!
Verse 164
Og da et samfunn blant dem sa: «Hvorfor formaner dere et folk, som Gud står i ferd med å ødelegge eller straffe med en streng straffedom?» De svarte: «Som unnskyldning overfor Herren, og at de måtte komme til gudsfrykt.»
Verse 165
Så, da de glemte formaningen, reddet Vi dem som forbød ondskap, og tok fatt dem som gjorde ondt, med en slem straffedom, for deres ugudelighet.
Verse 166
Da de satte seg utover det de var forbudt i sabbatsbudet, sa Vi til dem: «Bli til foraktelige aper!»
Verse 167
Og Herren kunngjorde at Han til dommens dag vil sende over dem slike som ville hjemsøke dem med hard straffedom. Herren er snar med straffen, men også tilgivende, nåderik.
Verse 168
Vi har delt dem opp i samfunn på jorden, noen rettferdige, andre av annen beskaffenhet. Vi har satt dem på prøve med godt og ondt, så de måtte vende om.
Verse 169
Det fulgte etter dem etterkommere som arvet skriften, som tar det denne verden tilbyr, og sier: «Det blir tilgitt oss.» Og kommer det mer av samme sorten, så tar de imot. Er da ikke skriftens forpliktelse avkrevet dem, at de ikke skal si annet om Gud enn sannhet? Og de har studert det som står i den? Evighetens hjem er bedre for de gudfryktige, vil dere da ikke forstå –,
Verse 170
for dem som har grepet fast i skriften, og forretter bønnen. Sannelig, Vi lar ikke de rettskafnes lønn gå tapt!
Verse 171
Og da Vi rystet fjellet over dem som var det en teltduk, og de trodde det ville falle over dem! «Hold fast ved det Vi har gitt dere! Kom i hu det som der står! – så dere må bli gudfryktige!»
Verse 172
En gang lot Herren fremstå etterslekten fra Adams barns lender. Han tok dem til vitner overfor seg selv: «Er ikke Jeg deres Herre?» De svarte: «Jo, vi stadfester det!» Dette for at dere ikke på oppstandelsens dag skal si: «Dette var vi sannelig ikke oppmerksomme på!»
Verse 173
Eller si: «Våre fedre hadde avguder før, og vi var etterkommere som fulgte etter dem. Vil Du da ødelegge oss for det de gjorde som fór med intethet?»
Verse 174
ﮔﮕﮖﮗﮘ
ﮙ
Slik forklarer Vi ordet, at de må vende om.
Verse 175
Fortell dem historien om ham som Vi gav Vårt ord, og som så trakk seg unna. Satan fulgte etter ham, og han kom på gale veier.
Verse 176
Om Vi hadde villet slik, kunne Vi hevet ham opp ved det. Men han var knyttet til jorden, og fulgte sine lyster. Han ligner hunden. Den lar tungen henge ut, enten du går løs på den eller lar den være. Slik er det med folk som forkaster Vårt ord. Så fortell historien, så de må tenke over det.
Verse 177
Det står ille til med det folk som forkastet Vårt ord, og gjorde urett som rammet dem selv.
Verse 178
Den Gud veileder, er på rett vei. De Han lar seile sin egen sjø, de er tapere.
Verse 179
Vi har skapt mange dsjinner og mennesker som ender i helvete, de har hjerter, men forstår ikke, øyne, men ser ikke, ører, men hører ikke. De er som kveg, ja, enda lenger borte. De er i sannhet likegyldige.
Verse 180
Gud har de skjønneste navn. Påkall Ham ved dem. La slike være som misbruker Hans navn. De skal visselig få belønning for det de gjør!
Verse 181
Blant dem Vi har skapt, er et folk som følger sannheten, og ved den øver rettferd.
Verse 182
Men de som forkaster Vårt ord, vil Vi la sige mer og mer bort,
Verse 183
ﮕﮖﮗﮘﮙﮚ
ﮛ
uten at de vet det. Jeg gir dem respitt. Mitt trekk er sikkert.
Verse 184
Har de da ikke brukt tankene? Deres bysbarn er ikke besatt! Han er bare en klar advarer!
Verse 185
Tenker de da ikke på himlenes og jordens rike og alt Gud har skapt? Og at deres ende kanskje er nær? På hva slags forkynnelse vil de da etter dette tro?
Verse 186
De som Gud lar seile sin egen sjø, har ingen veileder. Han lar dem vandre i sin oppsetsighet på sin blinde ferd.
Verse 187
De spør deg om timen, om når den skal inntreffe. Si: «Kunnskap om dette beror hos Herren alene. Han alene lar den inntreffe i sin tid. Tungt hviler den over himmel og jord. Plutselig vil den komme over dere!» De spør deg som om du skulle være underrettet om den. Si: «Kunnskap om dette beror hos Gud alene, men folk flest vet ikke dette.»
Verse 188
Si: «Jeg kan ikke gjøre verken gagn eller skade for meg selv, alt ligger i Guds hånd. Kjente jeg det skjulte, kunne jeg skaffe meg mange goder, og vondt ville ikke kommet meg nær. Men jeg er bare en overbringer av advarsler og et godt budskap til et folk som tror.»
Verse 189
Han er det som har skapt dere av et enkelt individ. Av dette frembrakte Han dets make, at han skulle finne ro hos henne. Da han hadde besvangret henne, bar hun omkring en lett byrde. Da hun ble tyngre, påkalte de begge Gud, deres Herre: «Om Du gir oss et velskapt barn, vil vi virkelig være takknemlige.»
Verse 190
Men da Han hadde gitt dem et velskapt barn, så gav de Ham medguder for det Han hadde gitt dem. Men Gud er hevet over det de gir Ham som kompaniskap!
Verse 191
Gir de Ham som medguder slikt som intet skaper, men selv er skapt,
Verse 192
som ikke kan hjelpe, verken dem eller seg selv?
Verse 193
Om dere kaller de vantro til ledelsen, så følger de dere ikke. Det er det samme for dere om dere kaller dem eller tier.
Verse 194
Dere vantro, de dere påkaller utenom Gud, er tjenere, likesom dere! Bare påkall dem, og la dem svare dere om dere taler sant!
Verse 195
Har de vel føtter de kan gå med, hender de kan gripe med, øyne til å se med, eller ører til å høre med? Si: «Påkall deres medguder! Prøv så deres renker mot meg, og la meg ikke vente.
Verse 196
Min beskytter er Gud, som har åpenbart skriften. Han tar seg av de rettferdige.
Verse 197
Men de som dere påkaller utenom Ham, de kan ikke hjelpe dere, og heller ikke seg selv.»
Verse 198
Men om dere kaller slike vantro til ledelsen, så hører de ikke. Du ser dem stå og se på deg, uten å innse.
Verse 199
Vis overbærenhet! Påby det som anses godt! Vend deg bort fra de uvitende!
Verse 200
Og hvis en inngivelse fra Satan trenger seg på deg, så søk tilflukt hos Gud. Han hører, vet.
Verse 201
Om de gudfryktige anfalles av Satans horder, så la dem tenke etter, og de vil innse.
Verse 202
Og de trekker deres brødre med i villfarelsen, så de gir seg ikke.
Verse 203
Når du ikke har et ord å bringe dem, sier de: «Hvorfor har du ikke funnet på noe?» Si: «Jeg følger kun det som åpenbares meg av Herren.» Dette er innsikt fra Herren, og ledelse og nåde for folk som tror.
Verse 204
Når Koranen resiteres, så lytt dertil i stillhet, så dere må finne nåde.
Verse 205
Kom Herren i hu i ditt indre, i frykt og ydmykhet og uten høye ord, ved morgen og kveld. Vær ikke likegyldige.
Verse 206
De som er i Herrens nærhet, er ikke for overmodige til å tjene Ham. De synger Hans pris, og bøyer seg ydmykt ned for Ham.
تقدم القراءة